Velkommen til dag tre av min Zevon -hyllest, der vi snakker om hver av sangeren/låtskriverens album i kronologisk kjøp og plukker ut de som er den største Av alle melodier. I dag ser vi på de tre postene han laget på 1990 -tallet. Ja, bare tre (og en live -plate). Det er uventet at en kunstner ville være så lite på ti år, spesielt etter dagens standarder når hvis du ikke gir ut en rekord i året, glemmer alle deg, men de tre som kom ut var alle perler.
Først hadde vi Mr. Bad Example (1991), Warren Zevons første virkelig fantastiske album på over et tiår. Treffene var solide: tittelsporet (skrevet med Jorge Calderon) og det undervurderte lukkesporet, “Ting å gjøre Indenver når du er død.” Men dypere kutt, som å “søke etter et hjerte”, viste den typen introspektive dybde som samsvarte med garantien for Zevons arbeid på 1970 -tallet.
Så kom et kraftig live akustisk album, Learning to Flinch, som hadde en bemerkelsesverdig ny sang (“The Last Indiffence of Heaven”) og omarbeidede versjoner av alle hans viktigste sanger. Det fungerte som en gjeninnføring av kunstneren til et nytt, MTV -unplugged publikum, og viste hvor mektig han var som en live utøver.
Og så kom en personlig favoritt for meg: Mutineer. Det var en merkelig samling av rare sanger om indianere, klovner, hundeknapper og Messias. Jeg hadde lagt en haug av disse opp som geiter. Først, “noe dårlig skjedde med en klovn,” på en gang skremmende og morsomt. Neste, “The Likegyldighet av himmelen,” som debuterte som en akustisk sang et år tidligere. Og så “Rottweiler Blues”, med dets kor: “Ikke bank på døren min hvis du ikke kjenner Rottweilers navn …” (hjørnetannen er aldri navngitt i sangen.)
Noe som bringer oss til albumet som avsluttet tiåret, vil livet drepe deg. Kritikere ser ut til å avvike om Zevon på dette tidspunktet visste at han døde av kreft, men tittelen på albumet og sangene på det ser ut til å antyde at han gjorde det. Det er en bemerkelsesverdig plate, omslag for å dekke gode sanger og mange fantastiske. Min G.O.A.T. For i dag vil bli trukket fra denne plata, men jeg måtte velge bare en som innebærer sanger som tittelsporet, omslaget hans til Steve Windwoods “Back in the High Life”, og Dirty Little Religion må være igjen i støvet.
Så hva er dagens geit?
Den søte og kraftige “Ikke la oss bli syke.” Hvorfor? For som en person med en kronisk sykdom, bryter det meg opp hver gang jeg hører det.
Coverversjoner av Ikke la oss bli syke: Jill Sobule’s er vakker.